Min pedagogiske historie

Sideinnhold


Innledning
Tidlig krøkes den som god krok skal bli
Nyutdannet
Veiskille
Drømmejobben


Innledning

Jeg begynte å undervise i høyere utdanning høsten 2011, midtveis i mitt masterstudium i
hørelære med didaktikk og praksis. I skrivende stund (juni 2017) har jeg jobbet som hørelærepedagog ved Musikkonservtoriet i Tromsø i seks år. Mitt virke i det musikkpedagogiske feltet startet derimot mange år tidligere. Opplevelser og erfaringer fra tidligere pedagogisk arbeid, i kombinasjon med erfaringer fra utdannelsen min, farger undervisningen min i dag. Bakgrunn og tidligere erfaringer har også mye å si for hvilke valg jeg har tatt underveis, og for hva jeg vektlegger når jeg underviser.

I den følgende teksten vil jeg fortelle historien om meg som musikkpedagog. Jeg vil begynne beretningen der det hele startet, som ung og entusiastisk korpsmusikant tidlig i tenårene, og vise hvordan veien førte meg dit jeg er i dag, som hørelærepedagog ved Musikkonservatoriet i Tromsø.

Tidlig krøkes den som god krok skal bli

Skjermbilde Ikurs

På startstreken!

 

Allerede tidlig i tenårene ble min interesse for det å undervise vekket. Da jeg var 13 år begynte jeg å undervise mine første seks saxofonelever. Året etter ble jeg aspirantkorpsinstruktør, og noen år senere begynte jeg å dirigere skolekorps. Min saxofonlærer i Bærum kommunale musikkskole, Ragnhild Holm, tok meg under sin vinge, og observerte og veiledet meg når jeg underviste. Hun lærte meg blant annet metoder for gehørbasert begynnerundervisning på saxofon, metoder for å løse saxofontekniske problemer, og det å planlegge en korpsøvelse for å gjøre den effektiv og variert. Kunnskapen jeg lærte av henne har vært til stor nytte i alt jeg har arbeidet med siden.

Som tenåring deltok jeg på Norges Musikkorps Forbunds instruktørkurs, der jeg fikk undervisning i fag som didaktikk og metodikk rettet mot gruppeundervisning og én-til-én undervisning. Gjennom instruktørkursene hadde jeg blant annet observasjonspraksis og praksis med veileder tilstede, og jeg ble kjent med verktøy for planlegging og evaluering av undervisning, slik som Bjørndal og Liebergs didaktiske relasjonsmodell.

 Nyutdannet

På tross av min interesse for undervisning, valgte jeg å studere utøvende musikk med saxofon som hovedinstrument; et studium som ikke inneholder pedagogiske fag. Parallelt med studiet jobbet jeg allikevel kontinuerlig som saxofoninstruktør og med å dirigere skolekorps. Jeg kjente ofte på behovet for å kunne mer om undervisning, derfor fulgte jeg tidvis saxofonmetodikkundervisningen på Norges Musikkhøgskole, hvor jeg var student. Tredje og fjerde studieår av mitt bachelorstudium valgte jeg ensembleledelse som fordypningsfag. Gjennom faget fikk jeg ukentlig undervisning i ensemblemetodikk, partiturlesing og direksjonsteknikk, samt praksis både med og uten veiledning.

I løpet av bachelorstudiet kjente jeg på en stadig sterkere dragning mot det å undervise, og spesielt ensembleundervisning og direksjon fristet. Jeg liker kombinasjonen av å jobbe med musikk og å jobbe med mennesker, og jeg synes det er givende å få lov til bidra til at andre får oppleve den musikkgleden som jeg selv har fått oppleve. Jeg har også alltid følt en stor grad av mestring i undervisningssituasjoner, noe som gjør meg motivert for arbeidet. Etter avlagt bacheloreksamen våren 2004 ønsker jeg derfor å finne en jobb der jeg både kunne jobbe utøvende og pedagogisk. Det var ledig en deltidsstilling som saxofonlærer ved Tromsø Kulturskole, og jeg søkte på denne med håp om å undervise og samtidig freelance som saxofonist. Høsten 2004 flyttet jeg nordover til byen langt mot nord, på vei til mitt livs største eventyr.

Jeg ankom Tromsø den 17.august 2004, og ble bergtatt av byen. Fjellene som stuper ned i havet, midnattsol, mørketid, nordlys, det blomstrende kulturlivet, den nordnorske folkementaliteten; jeg elsket og elsker Tromsø! Jeg gikk igang med arbeidet som saxofonlærer ved kulturskolen, et arbeid jeg trivdes godt med. Jeg hadde 22 saxofonelever i alderen 8-60 år, og underviste både nybegynnere (barn og voksne) og viderekomne elever.  Jeg dirigerte i tillegg orkesterprosjekter ved kulturskolen fra tid til annen, og underviste jevnlig en saxofonkvartett bestående av egne elever. Jeg jobbet også på Musikkonservatoriets Unge musikere-program, hvor jeg underviste saxofon og kammermusikk. Hver sommer underviste jeg på Norges Musikkorps Forbunds sommerskoler i Troms, hvor jeg underviste saxofon, direksjon, hørelære og musikkteori, og samspill. Planen om å freelance som saxofonist gikk det heller dårlig med. Det viste seg at byen hadde et sterkt behov for ensemblepedagoger, og det tok ikke lang tid før det meste av min tid utenom kulturskolen gikk til å arbeide med ulike ensembler. De første seks årene i Tromsø dirigerte jeg flere korps, av ulik størrelse og besetning, med ulike aldersgrupper og ulikt nivå, og jeg fikk dermed erfaringer med pedagogisk virksomhet i ensembler med alt fra nybegynnernivå til nasjonalt konkurransenivå. Etterhvert begynte jeg også å dirigere amatørorkester, og fikk erfaring med pedagogisk virksomhet i den type ensemble. Å dirigere orkester ble etterhvert en av de arbeidsoppgavene jeg likte best, og som en følge av det trappet jeg ned på virksomheten som korpsdirigent. Gjennom å dirigere orkester fikk jeg bruke tiden min på å studere mange av orkesterlitteraturens store verker, som Tchaikovsys 4. symfoni, Beethovens Eroicasymfoni, Schuberts ufullendte symfoni, Bartoks bratsjkonsert, Glazounovs saxofonkonsert, Mussorgskijs Bilder fra en utstilling, med mer. En del av disse verkene lå i ytterkant av det orkesteret hadde mulighet til å mestre. Å gjøre orkesteret i stand til å spille- og fremføre dem krevde nitidig planlegging og effektivisering av prøvene, en positiv pedagogikk som ga musikantene tro på at de kunne mestre det, og fokus på musikalsk bevisstgjøring og ansvarliggjøring av musikantene. For meg var disse prosessene lærerike, sett ut ifra både et musikalsk og et pedagogisk perspektiv.

I løpet av de første årene i Tromsø deltok jeg på videreutdanningskurset Hørelære med didaktikk og praksis ved Musikkonservatoriet i Tromsø. Gjennom kurset ble jeg kjent med en annen type metodikk og undervisningsfilosofi enn det jeg kjente fra før, i tillegg til å bli kjent med et spennende fagfelt som har sterk relevans til både saxofonundervisning, ensembleledelse og utøving. Den nye pedagogiske innsikten utfordret mitt syn på læreren som en formidler av et bestemt innhold eller en bestemt kunnskap gjennom demonstrasjon og/eller fortelling, og det konstruktivistiske læringssynet slo rot i meg. Jeg endret meg som lærer som en følge av dette, både med tanke på hvordan jeg reflekterer rundt undervisning og hvordan jeg gjennomfører undervisning. Tidligere var jeg en lærer som brukte demonstrasjon og imitasjon som viktigste undervisningsstrategier, og jeg tror nok at min daværende undervisningsmåte passer godt inn i beskrivelsene av den tradisjonelle, mesterlærelignende undervisningen som har vært vanlig innen musikkens instrumentalopplæring. Med inspirasjon og veiledning fra mine lærere, Niels Eskild Johansen og Hilde Blix, utviklet jeg meg mot å bli en underviser som forsøker å legge til rette for at studentene skal gjøre seg egne erfaringer med det som skal læres, og der det å stille de riktige spørsmålene for å få studentenes refleksjonsprosesser videre er en sentral strategi.

Gjennom videreutdanningen fikk jeg øynene opp for hvordan gehørtreningsmetodikk kan brukes som en del av enhver musikkopplæring, det være seg begynneropplæring eller høyere musikkutdanning, én-til-én-undervisning eller undervisning i store grupper. Jeg begynte å ta i bruk slik metodikk i mitt daglige virke som saxofonpedagog og ensemblepedagog, noe som definitivt forbedret undervisningen. Jeg ble også interessert i hørelærefaget i seg selv. I videreutdanningsstudiet hadde jeg praksis både på nybegynnere, litt øvede elever og elever i videregående skole, og jeg merket at det å undervise i faget passet meg. Det resulterte blant annet i at jeg ble engasjert av Musikkonservatoriet i Tromsø for å ha undervisning med enkeltstudenter som trengte tilpasset opplæring i faget.

Veiskille

image-11.270355.f983aff5e7
Hilde Blix (t.v.) var en av mine fantastiske lærere på masterstudiet, og er nå min nærmeste kollega.

Høsten 2010 ble det opprettet masterstudium i Hørelære med didaktikk og praksis ved Musikkonservatoriet i Tromsø. Som tidligere nevnt, var interessen for faget vekket gjennom videreutdanningen, og jeg hadde allerede fått noe erfaring med å undervise i emnet. Jeg fikk studieplass, og ble en del av det aller første studentkullet, som besto av kun fire studenter. Studiet inneholdt følgende fag: Egenferdighet i hørelære, satslære, musikalsk analyse og klaverspill, hørelærefaglig metodikk, didaktikk, pedagogikk, masteroppgave og praksis. Praksisen besto av observasjonspraksis, egen praksis med og uten veileder og skriving av praksisrapporter. Det første studieåret inneholdt metodikkundervisning rettet mot å undervise hørelære for nybegynnere og elever i videregående skole. Jeg hadde ukentlig praksis der jeg underviste en gruppe nybegynnere gjennom et helt år, samt ett semester der jeg fikk undervise en klasse på videregående skole (musikklinje). Andre studieår var metodikkundervisningen rettet mot å undervise hørelære i høyere utdanning. Jeg ble ansatt som timelærer i hørelære ved Musikkonservatoriet i Tromsø ved studieårets start, og fikk dermed følge en fast studentgruppe to timer i uken gjennom hele året. Dette førte til at læringsutbyttet fra studiet ble enormt, da jeg fikk tatt i bruk alt jeg lærte nærmest umiddelbart. Mens jeg studerte jobbet jeg også kontinuerlig med å instruere og dirigere ulike typer ensembler. Jeg fikk dermed brukt det jeg lærte på studiet også i slike sammenhenger.

Masterstudiet mitt kan sies å være et markant veiskille i livet mitt, både ut fra et undervisningsfilosofisk perspektiv, og i forhold til hva jeg har jobbet med i etterkant. Min lærer, Niels Eskild Johansen, var et fantastisk forbilde når det gjelder å undervise i tråd med et konstruktivistisk læringssyn. Han har vært en stor inspirasjon for meg i min egen endrings- og utviklingsprosess som lærer. I arbeidet med masteroppgaven min ble jeg også kjent med Gro Shetelig, dosent i hørelære ved Norges Musikkhøgskole. Hennes undervisning og hennes refleksjoner rundt undervisningen gjorde inntrykk på meg, og Gro har vært, og er, en stor inspirasjonskilde i arbeidet mitt. Gros mantra for god hørelæreundervisning, høre-gjøre-bevisstgjøre, har blitt en ledetråd også for meg når jeg planlegger og gjennomfører undervisning. Mantraet tilsvarer Deweys «learning by doing and reflection», men tilpasset hørelærefaget.

Drømmejobben

Da masterstudiet mitt nærmet seg slutten, ble det utlyst stilling som hørelærepedagog ved Musikkonservatoriet i Tromsø. Høsten 2012 tiltrådte jeg stillingen, en stilling jeg fortsatt innehar. Jeg stortrives med å undervise hørelære i høyere utdanning. Blandingen av å få undervise på et høyt faglig nivå, å få jobbe med unge voksne, å få være i et inspirerende kollegium, og å få bruke tid på å utvikle fagfeltet, gjør at jeg som regel alltid gleder meg til å gå på jobb, og stadig ønsker å utvikle meg videre.

I jobben har jeg ansvaret for hørelæreundervisningen til studenter som studerer klassisk musikk på bachelornivå. Jeg har også egenferdighet- og metodikkundervisning med masterstudentene i hørelære med didaktikk og praksis. Jeg veileder masterstudentene i praksis, og masterstudentene har jevnlig observasjonspraksis gjennom å observere min undervisning. Enkelte år underviser jeg også i emnet ensembleledelse.

Stillingen min var utlyst som en førstestilling, og jeg ble derfor ansatt som førstelektor med kvalifikasjonskrav. I skrivende stund er jeg i ferd med å sluttføre opprykksarbeidet mitt, med håp om snart å være førstelektor uten kvalifikasjonskrav. Opprykkskravet har ført til et målrettet arbeid som i stor grad dreier seg om å utvikle nytt læremateriale som tar i bruk muligheter multimedial digital teknologi tilbyr. I beskrivelsene av mine pedagogiske utviklingsarbeider og i publikasjonslisten er dette arbeidet beskrevet.