Gehør og gehørtrening


Gehør kommer fra det tyske ordet Gehör, som betyr hørsel. I en musikalsk sammenheng anvendes ofte begrepene musikalsk gehør (eller kun gehør) og hørsel om to forskjellige funksjoner (Blix og Bergby, 2007:15). Hørsel er en fysiologisk funksjon som gjør det mulig å oppfatte lyd, målt i tonehøyde (hertz) og tonestyrke (desibel). En persons hørsel kan være god eller dårlig, men det påvirker ikke nødvendigvis vedkommendes indre forestilling av lyd og musikk. Et eksempel på dette fins hos Ludvig van Beethoven: Da Beethoven var i 30-årene, mistet han hørselen gradvis. Etterhvert ble han helt døv. Beethoven hadde en så velutviklet evne til indre forestilling av musikk at han allikevel kunne skape ny musikk, på tross av at han ikke kunne høre den fysisk. Denne evnen til musikalsk forestilling, audieringsevnen, er sentral når det er snakk om musikalsk gehør.

Malerier: Aurora S. Bye

Hva er så musikalsk gehør?

Ingmar Bengtsson definerer gehør som ”evnen til med det blotte øre å kunne oppfatte korrekt en bestemt musikalsk struktur (en melodi, et rytmemønster, en akkordrekke, med mer), og så å kunne fremlegge dette konkret” (Bengtsson 1979:62).


I Cappelens musikkleksikon finnes følgende definisjon:

«Det musikalske gehør er en evne som utvikler seg når en person lytter til og utøver musikk, og det er avhengig av trening. Et godt gehør forutsetter fortrolighet med grunnmønstrene i den musikken utøveren befatter seg med, slik at de kan gjenkjennes, identifiseres og reproduseres av utøveren» (Cappelens musikkleksikon, bind 3:62).

De to gehørdefinisjonene peker på strukturell forståelse som viktigste komponent i det musikalske gehøret. Jeg mener at audieringsevnen er en vel så vesentlig faktor, og at et godt gehør er en syntese av en velutviklet audieringsevne og fortrolighet med musikalske strukturer.

«Det skilles ofte mellom to hovedtyper av gehør. Karakteristisk for gehør av ”type 1” er at musikerens innlæring av musikk skjer uten bruk av noter, via lytting og imitasjon. Denne formen for ”muntlig” læring av musikk er vanlig blant annen innen folkemusikk og populærmusikk. Gehøret trenger i denne sammenhengen ikke å bygge på begrepsbasert bevisstgjøring av musikalske strukturer eller musikklære og musikkteori, men på en fortrolighet med musikken i en bestemt sjangeren som innebærer sensitivitet for både helhet, detaljer og fremføringspraksis. (…) Gehør av ”type 2” utvikles ved systematisk innlæring av, trening i og begrepssetting på ulike musikalske mønstre og elementer, som rytme, melodi, harmonikk og intervaller.»(Cappelens musikkleksikon, bind 3:62).

I faget gehørtrening arbeides det oftest med det som i Cappelens musikkleksikon defineres som gehør av «type 2». Denne innfallsvinkelen til gehør og gehørtrening har lange tradisjoner i den europeiske musikkonservatorietradisjonen, med røtter helt tilbake til Guido fra Arezzos virke i Italia rundt år 1000. Min gehørtreningsundervisning bygger på denne forståelsen av gehør.

Absolutt og relativt gehør

Det musikalske gehøret er en myteomspunnet evne. For utenforstående kan det fortone seg som den reneste magi når en musiker hører en sang på radio og deretter setter seg ved klaveret og spiller den -uten å ha hørt sangen tidligere. Mange vil tro at en slik prestasjon skyldes at musikeren kan gjenkjenne de faktiske tonene som spilles, men slik behøver det ikke å være.

For å forklare det musikalske gehøret som fenomen, skilles det gjerne mellom absolutt gehør og relativt gehør. En person med absolutt gehør har tonehøyder lagret i sin langtidshukommelse, og kan gjengi nøyaktig og uten særlig betenkningstid hvilke toner som blir spilt. Mange av de som har absolutt gehør kan også synge enkelttoner på oppfordring. Evnen utvikles sannsynligvis i tidlige barneår hos barn som regelmessig eksponeres for musikalsk aktivitet der tonehøyder forbindes med tonenavn (Deutsch, 2006, 2012). Et mindretall av vestlige musikere har absolutt gehør, selv om representasjonen er høyere blant musikere enn i den øvrige befolkningen.

De fleste musikere bruker det som kalles et relativt gehør. Et slikt gehør
utvikles gjennom systematisk trening, og forutsetter ikke den samme eksponeringen for musikk og tonenavn i tidlige barneår som absolutt gehør. Relativt gehør innebærer at toner og akkorder behandles ut fra sin relasjon til et referansepunkt: en forespilt grunntone, tonen fra en stemmegaffel, kjennskap til eget stemmeomfang, eller lignende. Tonene og akkordene forstås også ut fra funksjonen de har i den musikalske sammenhengen de opptrer i. Strukturell forståelse er viktig for å ha et effektivt og anvendelig relativt gehør; ofte vil musikeren fokusere på musikkens harmoniske, melodiske og rytmiske strukturer heller enn enkelttoner. Når musikeren kan sette seg ved klaveret og gjengi en sang fra radioen, kan det like gjerne skyldes at vedkommende identifiserer sangens melodiske og harmoniske strukturer som at enkelttonene blir gjenkjent.

Et veltrent relativt gehør gjør musikeren i stand til å audiere notebilder og til å gjengi hørt eller audiert musikk i form av noteskrift eller eget spill. Arbeid med det relative gehøret styrker dessuten den generelle forståelsen av musikk og dens oppbygning. Musikere med absolutt gehør vil derfor også kunne oppleve stor nytte av å utvikle det relative gehøret (Blix og Bergby, 2007:19). I gehørtreningsundervisning er det naturlig å fokusere på det relative gehøret, også for studenter med absolutt gehør.

%d bloggere like this: