Gehør og gehørtrening


Gehør kommer fra det tyske ordet Gehör, som betyr hørsel. I en musikalsk sammenheng anvendes ofte begrepene musikalsk gehør (eller kun gehør) og hørsel om to forskjellige funksjoner (Blix og Bergby, 2007:15). Hørsel er en fysiologisk funksjon som gjør det mulig å oppfatte lyd, målt i tonehøyde (hertz) og tonestyrke (desibel). En person kan høre godt eller dårlig, men det påvirker ikke nødvendigvis vedkommendes indre forestilling av lyd og musikk. Et eksempel på dette er Beethoven, som komponerte mengder av musikk selv etter at han ble døv. Beethoven hadde en så velutviklet evne til indre forestilling av musikk at han kunne bruke den til å skape ny musikk, på tross av at han aldri kunne høre den fysisk. Evnen til musikalsk forestilling, audieringsevnen, er sentral når det er snakk om musikalsk gehør.

Malerier: Aurora S. Bye

Hva er så musikalsk gehør?

Ingmar Bengtsson definerer gehør som ”evnen til med det blotte øre å kunne oppfatte korrekt en bestemt musikalsk struktur (en melodi, et rytmemønster, en akkordrekke, med mer), og så å kunne fremlegge dette konkret” (Bengtsson 1979:62).


I Cappelens musikkleksikon finnes følgende definisjon:

Det musikalske gehør er en evne som utvikler seg når en person lytter til og utøver musikk, og det er avhengig av trening. Et godt gehør forutsetter fortrolighet med grunnmønstrene i den musikken utøveren befatter seg med, slik at de kan gjenkjennes, identifiseres og reproduseres av utøveren (Cappelens musikkleksikon, bind 3:62).

De to definisjonene peker på strukturell forståelse som en viktig komponent i et musikalsk gehør. Vesentlig for det musikalske gehøret er også av audieringsevnen. Et godt gehør består både av en velutviklet audieringsevne og fortrolighet med musikalske strukturer.

«Det skilles ofte mellom to hovedtyper av gehør. Karakteristisk for gehør av ”type 1” er at musikerens innlæring av musikk skjer uten bruk av noter, via lytting og imitasjon. Denne formen for ”muntlig” læring av musikk er vanlig blant annen innen folkemusikk og populærmusikk. Gehøret trenger i denne sammenhengen ikke å bygge på begrepsbasert bevisstgjøring av musikalske strukturer eller musikklære og musikkteori, men på en fortrolighet med musikken i en bestemt sjangeren som innebærer sensitivitet for både helhet, detaljer og fremføringspraksis»(Cappelens musikkleksikon, bind 3:62).

Gehør av ”type 2” utvikles ved systematisk innlæring av, trening i og begrepssetting på ulike musikalske mønstre og elementer, som rytme, melodi, harmonikk og intervaller. I faget hørelære er det ofte dette en arbeider med. En fordel ved å ha trent opp et slikt gehør er at utøveren enklere kan tilegne seg repertoar utenfor den musikkstilen vedkommende er mest fortrolig med (ibid).

Det å ha et godt gehør består blant annet av å kunne forestille seg et musikalsk forløp eller deler av et musikalsk forløp inni seg. Trening av denne audieringsevnen er ofte et viktig aspekt i hørelæreundervisning. For musikere som leser musikk fra noter, er det vesentlig å etablere en forbindelse mellom noteskriften og audieringsevnen. Helst skal denne forbindelsen være så sterk at det umiddelbart kommer en auditiv representasjon av musikken i utøverens indre når hen leser noteskrift. Denne forbindelsen krever både en god audieringsevne, fortrolighet med notesysyemet, og bevissthet omkring vanlige strukturer og mønstre i musikken, slik at disse hurtig kan gjenkjennes og identifiseres.

Det fins også to andre underkategorier av gehørbegrepet: absolutt gehør og relativt gehør. En person med absolutt gehør har lagret tonehøyder i sin langtidshukommelse, og kan blant annet fortelle nøyaktig hvilke toner som blir spilt, som regel uten å måtte tenke mye over det. Abolutt gehør er en evne som sannsynligvis utvikles i tidlige barneår, og kun et mindretall av alle som befatter seg med musikk har denne evnen. De fleste har det som kalles relativt gehør. Det innebærer at toner og akkorder gjenkjennes i relasjon til et referansepunkt; en grunntone, en stemmegaffel, kjennskap til eget stemmeomfang eller lignende. De fleste metoder som er utviklet med tanke på å styrke det relative gehøret dreier seg om å forstå og gjenkjenne tonenes og akkordenes musikalske funksjon i den sammenhengen de opptrer. Fordi dette styrker den generelle forståelsen av musikk og dens oppbygning, vil musikere med absolutt gehør også ha nytte av å utvikle det relative gehøret (Blix og Bergby, 2007:19). I gehørtreningsundervisning i dag er det derfor mest vanlig å jobbe med utvikling av det relative gehøret, også for studenter med absolutt gehør.

Å ha et godt gehør anses som viktig for den som arbeider med musikk. Gehørtrening er derfor et obligatorisk emne i alle norske musiker- og musikkpedagogiske utdanninger, på musikklinjene i videregående skole, på folkehøgskoler med musikklinje, samt på ulike sommermusikkskoler, kurs og talentprogrammer.

%d bloggere like this: