Hva er gehør?

For å definere begrepet musikalsk gehør vil jeg sitere min masteroppgave (Tollefsen, 2012):

«Gehør kommer fra det tyske ordet Gehör, som betyr hørsel. I en musikalsk sammenheng anvendes ofte begrepene musikalsk gehør (eller kun begrepet gehør) og hørsel om to helt forskjellige funksjoner (Blix og Bergby, 2007:15). Hørsel er en fysiologisk funksjon som gjør det mulig å oppfatte lyd, målt i tonehøyde (hertz) og tonestyrke (desibel). En person kan høre godt eller dårlig, men det har lite å si for vedkommende sin indre oppfattelse av musikk. Et eksempel på dette er Beethoven, som komponerte mengder av musikk selv etter at han ble døv. Den døve Beethoven må ha «hørt» musikken inni seg for å kunne skrive den ned. Han brukte det vi kaller en indre forestillingsevne av musikk, også kalt det indre gehøret.

Hva er så et musikalsk gehør? Ingmar Bengtsson definerer gehør som ”evnen til med det blotte øre å kunne oppfatte korrekt en bestemt musikalsk struktur (en melodi, et rytmemønster, en akkordrekke med mer), og så å kunne fremlegge dette konkret” (Bengtsson 1979:62).

Det musikalske gehør er en evne som utvikler seg når en person lytter til og utøver musikk, og det er avhengig av trening. Et godt gehør forutsetter fortrolighet med grunnmønstrene i den musikken utøveren befatter seg med, slik at de kan gjenkjennes, identifiseres og reproduseres av utøveren (Cappelens musikkleksikon, bind 3:62).

«Det skilles ofte mellom to hovedtyper av gehør. Karakteristisk for ”type 1” er at musikerens innlæring av musikk skjer uten bruk av noter, via lytting og imitasjon. Denne formen for ”muntlig” læring av musikk er vanlig blant annen innen folkemusikk og populærmusikk. Gehøret trenger i denne sammenhengen ikke å bygge på begrepsbasert bevisstgjøring av musikalske strukturer eller musikklære og musikkteori, men på en sensitivitet for både helhet, detaljer og fremføringspraksis i den musikkstilen det er snakk om (ibid).

Gehør av ”type 2” utvikles ved systematisk innlæring av, trening i og begrepssetting på ulike musikalske mønstre og elementer, som rytme, melodi, harmonikk og intervaller. I faget hørelære er det ofte dette en arbeider med. En fordel ved å ha trent opp et slikt gehør er at utøveren lettere kan tilegne seg repertoar utenfor den musikkstilen vedkommende er mest fortrolig med (ibid).

Det å ha et godt gehør består blant annet av å kunne forestille seg et musikalsk forløp eller deler av et musikalsk forløp inni seg. Trening av et slikt ”indre gehør” er ofte et viktig aspekt i hørelæreundervisning. For musikere som leser fra noter, er det vesentlig å etablere en forbindelse mellom noteskriften og det indre gehøret. Helst skal denne forbindelsen være så sterk at det umiddelbart kommer en auditiv representasjon av musikken i utøverens indre når han leser noteskrift. Denne forbindelsen krever både et godt indre gehør, god kjennskap til noteskrift og musikkteori, og bevissthet omkring vanlige strukturer og mønstre i musikken, slik at disse hurtig kan gjenkjennes og identifiseres (et eksempel på et slikt mønster i den klassiske musikken, er den tonale kadens).

Man kan også snakke om to andre underkategorier av gehørbegrepet, nemlig absolutt gehør og relativt gehør. En person med absolutt gehør har lagret tonehøyder i sin langtidshukommelse, og kan fortelle nøyaktig hvilke toner som blir spilt, som regel uten å måtte tenke mye over det. Kun et mindretall av alle som befatter seg med musikk har absolutt gehør. De fleste har det som kalles relativt gehør. Det innebærer at toner og akkorder gjenkjennes i relasjon til en grunntone, en stemmegaffel, kjennskap til eget stemmeomfang eller lignende. Siden musikere som regel jobber mer med musikalske sammenhenger enn med enkelttoner, vil de ofte ha best nytte av å utvikle det relative gehøret sitt, også om de har absolutt gehør (Blix og Bergby, 2007:19). I hørelæreundervisning i dag er det derfor mest vanlig å jobbe med utvikling av det relative gehøret, også for studenter med absolutt gehør».

Når jeg i dette nettstedet omtaler  arbeid med gehør, er det denne type gehør jeg refererer til. Gehør defineres her som en evne til å forestille seg musikk, og til å kunne reprodusere denne forestillingen i form av sang, spill eller notasjon.