Kritisk pedagogikk

Innledning

De siste to årene har jeg vært delaktig i et FoU-prosjekt der kritisk kunstfagspedagogikk har stått i fokus. Prosjektet har vært en felles satsning i forskningsgruppen jeg er en del av, InOvation, som er en kunstpedagogisk forskningsgruppe ved det kunstfaglige fakultetet på UiT. Medlemmene i forskningsgruppen har forsket på ulike aspekter ved kritisk kunstfagspedagogikk. Mitt bidrag har vært sentrert rundt bruk av digitale læreingsressurser i høyere musikkutdanning, og nødvendigheten av en kritisk pedagogikk i møtet med slikt læremateriale. Siden jeg selv produserer mye digitalt lærestoff, følte jeg det relevant å belyse dette temaet, ikke minst for å øke min egen kunnskap i feltet. Jeg har foretatt to undersøkelser blant musikkonservatoriets studenter for å innhente empiri om deres vaner og holdninger til digitale læringsressurser, samt lest mye faglitteratur rundt den digitale vendingen i samfunnet og i høyere utdanning, og rundt kritisk pedagogikk. InOvations arbeid har resultert i en artikkelsamling som nylig ble publisert i et temanummer av Nivå 1-tidsskriftet Jased. Mitt bidrag er artikkelen Digitale læringsressurser i høyere musikkutdanning. Forskningsgruppa presenterte også satsningsområdet gjennom et symposium på NNMPF-konferansen i Gøteborg mars 2017. Mitt bidrag på symposiet er kalt Digital learning resources in higher music education.

Kritisk pedagogikk

Kritisk pedagogikk er et begrep som brukes om pedagogikk som forholder seg kritisk til samfunnet og samfunnets maktstrukturer, og der et mål er å øke studentenes kritiske bevissthet rundt ulike sammfunnsforhold. Det fins flere retninger innen den kritiske pedagogikken; i norsk musikkpedagogisk tenktning har Frankfurterskolen hatt størst innflytelse (Hanken & Johansen, 1998), og pedagogiske tenkere som Adorno og Habermas har vært sentrale. I min fordypning i feltet har jeg primært lest litteratur av min samtids ledende skikkelser i den kritiske pedagogikken, som Henry Giroux og Antonia Darder. Jeg har også studert tekster av Paolo Freire, Michel Focault og Christian Beck. Det som i størst grad har fanget min interesse, er Giroux’ kritikk av dagens utdanningsvesen. Giroux fokuserer primært på utdanningsvesenet i USA, men jeg synes mye av kritikken også er relevant med tanke på norsk utdanningsvesen. Giroux understreker blant annet betydningen av å lære studentene evnen til selvstendig refleksjon og kildekritikk, noe som er viktig i en tid der nyhetsstrømmen er enorm, samtidig som nyhetsproduksjonen er mindre transparent enn tidligere. Giroux mener at evnen til selvstendig tenkning er et premiss for et velfungerende demokrati, og han stiller seg kritisk til dagens utdanningssystem som i større og større grad oppleves som instrumentell, og som i liten grad vektlegger å utvikle selvstendighet og evne til kritisk refleksjon og kreativitet (Giroux, 2011)

«Within both institutions of schooling, and the old and new media-with their expanding networks of knowledge production and circulation-we see the emergence and dominance of pedagogical models that fail to question, and all too frequently embrace the economic Darwinism of neoliberalism» (Giroux, 2011:9).

«Pedagogy is largely reduced to a transmission model of teaching and limited to the propagation of a culture of conformity and the passive absorption of knowledge» (Giroux, 2011:5).

Giroux fokus på å utdanne selvstendig tenkende, kritisk bevisste mennesker harmonerer med blant annet Piagets tanker rundt utdanning:

«Mål med undervisning er å skape mennesker som er i stand til å gjøre nye ting og ikke bare gjenta hva andre har gjort før. Piaget vil skape kritiske mennesker som kan motstå vår tids slagord, kollektive meninger og ferdiglagde tanker» (Elkind, 1971 i Imsen, 2003:101).

Slikt tankegods ligger også til grunn i visjonen for mitt eget fakultet, det Kunstfaglige fakultetet ved universitetet i Tromsø. Fakultetets nettsider inneholder følgende formulering:

«Kunst- og kulturfeltet trenger selvstendige og trygge utøvere og pedagoger som har evne og vilje til å bidra til utvikling og endring innenfor sine fagfelt. Vi vil utdanne dem og ansette dem» (UiT.no/kunstfak).

Dersom dette er målet, vil det være relevant å se på hvordan vi utdanner neste generasjons kunstnere. Bidrar undervisningsformene våre til å stimulere selvstendighet og kreativitet, eller viderefører de først og fremst et håntverk og en interpretasjonstradisjon?

I løpet av den siste tids arbeid med kritisk pedagogikk, har dette spørsmålet i økende grad preget mine tanker rundt undervisning. I mitt fag er det i stor grad snakk om videreføring av et håntverk, og det kritiske perspektivet har ikke tidligere vært tilstede i min refleksjon rundt emnet. Fordi jeg underviser på bakgrunn av et konstruktivistisk læringssyn, har refleksjon lenge stått sentralt i undervisningen. Målet med refleksjonen har allikevel vært bevisstgjøring av studentenes egne erfaringer og læringsstrategier, heller enn å utvikle evne til nytenkning og kritisk refleksjon. Min egen reise inn i den kritiske pedagogikken har endret synet mitt undervisning, og i fremtidig virke vil det farge måten jeg underviser på. Jeg ønsker gjennom undervisningen å bidra til å utvikle nyskapende, selvstendig tenkende kunstnere og samfunnsborgere, men jeg vet ennå ikke helt hvordan. Jeg anser meg selv for å være i startfasen av en ny etappe i min pedagogiske reise, og tiden vil vise hvilke konsekvenser min nytilegnede innsikt vil få for undervisningen min.