Kritisk pedagogikk

Innledning

Skoleårene 2016-2018 var jeg delaktig i et FoU-prosjekt der kritisk kunstfagspedagogikk sto i fokus. Prosjektet var en felles satsning i forskningsgruppen jeg er en del av, InOvation, som er en kunstpedagogisk forskningsgruppe ved det kunstfaglige fakultetet på UiT. Mitt bidrag sentrerte seg rundt bruk av digitale læreingsressurser i høyere musikkutdanning, og nødvendigheten av en kritisk pedagogikk i møtet med slikt læremateriale. Siden jeg selv produserer mye digitalt lærestoff, følte jeg det relevant å belyse dette temaet, ikke minst for å øke min egen kunnskap i feltet. Jeg har foretok to undersøkelser blant musikkonservatoriets studenter for å innhente empiri om deres vaner og holdninger til digitale læringsressurser, samt leste mye faglitteratur rundt den digitale vendingen i samfunnet og i høyere utdanning, og rundt kritisk pedagogikk. InOvations arbeid resulterte i en artikkelsamling som ble publisert i et temanummer av Nivå 1-tidsskriftet Jased. Mitt bidrag var artikkelen Digitale læringsressurser i høyere musikkutdanning. Forskningsgruppa presenterte også satsningsområdet gjennom et symposium på NNMPF-konferansen i Gøteborg mars 2017. Mitt bidrag på symposiet var paperet Digital learning resources in higher music education.

Kritisk pedagogikk

Kritisk pedagogikk er et begrep som brukes om pedagogikk som forholder seg kritisk til samfunnet og samfunnets maktstrukturer, og der et mål er å øke studentenes kritiske bevissthet rundt ulike sammfunnsforhold. Det fins flere retninger innen den kritiske pedagogikken; i norsk musikkpedagogisk tenktning har Frankfurterskolen hatt størst innflytelse (Hanken & Johansen, 1998), og pedagogiske tenkere som Adorno og Habermas har vært sentrale. I min fordypning i feltet har jeg primært lest litteratur av min samtids ledende skikkelser i den kritiske pedagogikken, som Henry Giroux og Antonia Darder. Jeg har også studert tekster av Paolo Freire, Michel Focault og Christian Beck. Det som i størst grad har fanget min interesse, er Giroux’ kritikk av dagens utdanningsvesen. Giroux fokuserer primært på utdanningsvesenet i USA, men jeg synes mye av kritikken også er relevant med tanke på norsk utdanningsvesen. Giroux understreker blant annet betydningen av å lære studentene evnen til selvstendig refleksjon og kildekritikk, noe som er viktig i en tid der nyhetsstrømmen er enorm, samtidig som nyhetsproduksjonen er mindre transparent enn tidligere. Giroux mener at evnen til selvstendig tenkning er et premiss for et velfungerende demokrati, og han stiller seg kritisk til dagens utdanningssystem som i større og større grad oppleves som instrumentell, og som i liten grad vektlegger å utvikle selvstendighet og evne til kritisk refleksjon og kreativitet (Giroux, 2011)

«Within both institutions of schooling, and the old and new media-with their expanding networks of knowledge production and circulation-we see the emergence and dominance of pedagogical models that fail to question, and all too frequently embrace the economic Darwinism of neoliberalism» (Giroux, 2011:9).

«Pedagogy is largely reduced to a transmission model of teaching and limited to the propagation of a culture of conformity and the passive absorption of knowledge» (Giroux, 2011:5).

Giroux fokus på å utdanne selvstendig tenkende, kritisk bevisste mennesker harmonerer med blant annet Piagets tanker rundt utdanning:

«Mål med undervisning er å skape mennesker som er i stand til å gjøre nye ting og ikke bare gjenta hva andre har gjort før. Piaget vil skape kritiske mennesker som kan motstå vår tids slagord, kollektive meninger og ferdiglagde tanker» (Elkind, 1971 i Imsen, 2003:101).

Slikt tankegods ligger også til grunn i visjonen for mitt eget arbeidssted, Musikkonservatoriet i Tromsø. Konservatoriets nettsider inneholder følgende formulering:

«Kunst- og kulturfeltet trenger selvstendige og trygge utøvere og pedagoger som har evne og vilje til å bidra til utvikling og endring innenfor sine fagfelt. Vi vil utdanne dem og ansette dem» (UiT.no/kunstfak).

Dersom dette er målet, vil det være relevant å se på hvordan vi utdanner neste generasjons kunstnere. Bidrar undervisningsformene våre til å stimulere selvstendighet og kreativitet, eller viderefører de først og fremst et håntverk og etablerte interpretasjonstradisjoner?

Hvordan kan vi tilrettelegge undervisning for å stimulere til nytenkning, innovasjon og kritisk bevissthet til etablerte standarder?

Arbeidet med kritisk pedagogikk har gitt meg nye pedagogiske perspektiver, og har ført til en økt bevissthet rund slike spørsmål; spørsmål som i stor grad farger min refleksjon rundt egen undervisning.